Hei og takk for et omfattende spørsmål!

For det første er det oppklarende å se på likheter og forskjeller mellom terrorgrupperinger og organisert kriminalitet (OK).

Som organisasjonsformer finnes det visse fellestrekk, både når det gjelder innslag av organisering (ulike grader av hierarki og samarbeid), fleksibilitet (desentralisering og løsere nettverk), og behovet for å skjule kapital samt ulike transaksjoner og bevegelser. I tillegg foreligger det indikasjoner på økende samarbeid og kontaktpunkt, da det ofte er hensiktsmessig.

Indikasjonene er mange på koblinger mellom OK og grupper som har benyttet seg av terrorhandlinger. Grensen mellom tsjetsjenske organiserte kriminelle og tsjetsjenske opprørere er uklar, KLA i Kosovo har vært i kontakt med internasjonale narkotikasmuglere og kriminelle, FARC i Colombia er involvert i landets kokainproduksjon, Taliban i Afghanistan får inntekter fra opiumproduksjonen, og Asias Gyldne Triangel har en lang historie med heroinproduksjon for å støtte ulike opprørsgrupper. I tillegg har IRA vært koblet til organisert kriminalitet, og våpen og narkotika er ofte gjenstand for handel, f. eks. mellom et colombiansk kartell og ETA i Spania, via mellommenn fra Camorraen og deres kontakter i Øst-Europa.

Uten å gå for mye inn på definisjonen av terror, som er kompleks i seg selv, er det med andre ord i praksis et vagere skille mellom terrorgrupperinger og OK enn det som umiddelbart kan kan synes å være tilfellet. I tillegg benytter begge vold eller trusler som et middel i sin virksomhet.

Likevel er det en klar forskjell når det gjelder midler, motivasjon og rekkevidde. OK søker som regel ikke revolusjon eller regjeringsskifte på en måte som tiltrekker seg oppmerksomhet eller sympati, men ønsker i stedet å påvirke og få innflytelse på politikken ved å leve i symbiose med staten, i tillegg til å beholde en lav profil. Ikke minst er OK profittmotivert; det er rikdom og avkastning som er målet – ikke religiøs hellig krig.

I Italia sto Sicilias Cosa Nostra bak ulike terroraksjoner på slutten av 1980-tallet og starten av 1990-tallet(likvideringer av mer profilerte tjenestemenn) og bombeangrep i 1993, i kjølvannet av arrestasjonen av lederen Salvatore Riina i januar samme år. Taktikken med å sette hardt mot hardt overfor staten førte på sin side til at trykket mot Cosa Nostra økte, og organisasjonen har siden den kalde krigens slutt hatt vansker for å komme seg på bena igjen, til tross for en mer diskret organisasjonsform under etterfølgeren Bernardo Provenzano. Poenget er at OK ikke er tjent med for mye oppmerksomhet (ikke minst terror eller drap på kjente personligheter), da det skader forretningene og organisasjonen selv.

Tilbøyeligheten til å søke rikdom og profitt gjør at OK ofte er kynisk og apolitisk når det gjelder valg av politiske samarbeidspartnere. Når det gjelder Italia, har mafiaen tilpasset seg de politiske maktforholdene i takt med samfunnsutviklingen. Fra å ha et lengre forhold til kristendemokratene, som dominerte italiensk etterkrigspolitikk frem til slutten av den kalde krigen, tyder dagens forskning og undersøkende journalistikk på at mafiaen i dag støtter kandidater fra hele det politiske spektrum (eller stemmer på egne «medlemmer»), avhengig av hvem som best vil fremme dets interesser. Økte privatiseringer og delegering av politisk makt på lokalt nivå gjør at det er særlig de lavere politiske styringsnivåene som blir gjenstand for påvirkning, i tillegg til at de er mindre og dermed lettere å infiltrere.

Håper dette var litt oppklarende!